Elisablog

I går var det sentrumsløp for 30.år på rad og jeg hadde endelig ingen gode unnskyldninger for ikke å delta, så da var det bare å hoppe i det. Jeg har aldri løpt en hel mil før, så jeg var egentlig i tvil om jeg kom til å klare å gjennomføre. Planen min var som følger: Jeg tenkte å gå kjempesakte ut, men jogge hele veien dersom jeg fikk det til. Hvis jeg trengte å gå, skulle dette gjøres først og fremst i bakker (dvs Bygdøy alle, ved Youngstorget og opp mot slottet). Hvis jeg ikke orket å jogge skulle jeg variere mellom jogging og gåing (100 skritt av hver pleier å fungere ganske langt). På tredemølle har jeg løpt 7km på en time en gang, så jeg regnet med å bruke inntil halvannen time for å komme i mål. Jeg visste at Johnny og Erlend var lengre fremme i feltet, og møtte også Per og Knut vet starstreken (selv om de raskt dro fra meg oppover slottbakken som forventet). Jeg må ærlig innrømme at jeg lot meg rive med at stemningen, folk som heiet langs løypa, og alle de andre som løp ved siden av meg, med samme mål for øye. Til min overraskelse gikk det greit og stødig opp mot Frognerparken, og vet 3km-merke (omtrent ved Frogner Stadion) var jeg i overraskende god form. Ved 5km-merket i Bygdøy alle var jeg ganske sliten og tenkte at det var da utrooolig så langt 10km måtte være, men da jeg så 7km-merket på Rådhusplassen begynte jeg å tro på at jeg faktisk skulle klare å gjennomføre. Nedover Karl Johan var jeg den eneste som løp (selvsagt mange foran og bak, men med en liten luke foran og bak var jeg et øyeblikk den eneste løperen - riktig festlig!). I mål var jeg fremdeles stø på foten, men med et gnagsår under høyre fot som eneste idrettsskade. Utrolig nok gjennomførte jeg på bare 1 time og 13 minutter! Jeg var riktig stolt av meg selv, og klarte nok å plage Johnny nesten til frustrasjon utover kvelden med mitt skryt av egen fortreffelige prestasjon. (Det skal sies at unge B kom inn på 55 minutter nesten uten å være anpusten, så han gjorde jo en god jobb han også). Pils og burger føltes velfortjent på Daqota etterpå.

Engelsk ordbok på nett
Oxigeno - det er dyrt, men kanskje verdt det? jeg tester det ut dette året
Iform - litt nyttig om trening
Tjorven - min første garn-pusher
Du store alpakka - min andre garn-pusher
Play.com når man skal handle musikk og film
Amazon når man trenger nye bøker til kindelen sin
Statussiden - der man treffer folk man ikke har sett på årevis
Nordisk Tai chi chuan forening - der man bør trene!
Marie i Sveits. Ja, vi savner henne

Ok, så har vi igjen kommet til den dagen da jeg plutselig kommer på at jeg har en blog jeg skulle ha fjernet fra nett. Og så leser jeg det jeg skrev for fire år siden og undres over hva jeg syns om trening på den tiden….Og så bestemmer jeg meg for å la denne bloggen bli liggende litt til allikevel, og kanskje jeg skal skrive litt om noe som kan være interessant å lese om noen år igjen?

Det er i hvert fall vår og jeg har seriøst blitt bitt av håndarbeidsbasillen. Marianne tipset meg om et fint nettsted for strikkeentuisaster, og på 1-2-3 hadde jeg brukt opp søtten ettermiddager på rad med å søke etter oppskrifter, lese i foraer med teknikktips og laget meg en laaang ønskeliste over hva jeg hadde lyst til å lage. En av de viktigste oppdagelsene mine etter å ha tilbragt noen uker på ravelry.com er at det fins mange andre som meg der ute. Jeg syns det er riktig betryggende å få vite at en haug med andre mennesker her i verden hamstrer garn fordi “det var bare så godt å ta i", eller “den fargen klarte jeg bare ikke å gå forbi", og det er slett ikke uvanlig å ha en haug med halvferdige strikkeprosjekter i pose på pose i en krok av stuen som driver husstandens andre beboere til vanvidd fordi de alltid er i veien når man skal støvsuge for eksempel…

I tillegg har jeg begynt å jogge….(jeg forsøkte å kalle det jeg drev med for “løping", men ble fort satt på plass av en kollega. Det rette begrepet er kanskje faktisk “lunting", men jeg har bestemt meg for at jeg vil kalle det “jogging” inntil jeg eventuelt blir avslørt i lunting Målet foreløpig er å gjennomføre Sentrumsløpet. Det skal sies at jeg har trent en stund, men har til gode å løpe en hel mil sammenhengende, så målet er altså “gjennomføring", så får jeg heller ha tidenes dårligste gjennomføringstid på en mil. Fordelen vil være at det bare er en vei å gå!

Med litt over to uker til rådighet valgte vi denne gangen chartertur. (Det virket som det enkleste og beste alternativet for en slik kort tur). Da vi skulle velge hvor turen burde gå var Johnnys kommentar følgende: “Vi kan dra hvor som helst bare jeg får sol og Thaimat", så da var jo målet gitt! Etter å ha trålet restplass-sidene falt valget på Kata Beach på øya Phuket. Prisen ble runde 10 000 pr. pers med relativt luksuriøst hotell inkludert.

Flyturen tok ca 13 timer med en liten mellomlanding ca halvveis i Sharjah (Forente arabiske emirater?). Mellomlandingen var bare for å skifte crew og fylle drivstoff, så en liten time til å strekke på bena var i grunnen helt greit. (Det så ut som de røyksugne på flyet satte stor pris på dette avbrekket).Flyoperatøren var Thomas Cook airlines, som ga et helt greit inntrykk. Ikke akkurat luksus, men grei plass til bena, et par måltider servert underveis og de utdelte ørepluggene gjorde susen når noen entusiastiske medpassasjerene tok litt for raust for seg av drinke-vognen.

Hotellet het Alpina phuket nalina resort and spa, og var mer luksuriøst enn vi kan huske å ha bodd på på lenge. Stort, rent, utrolig gode madrasser, aircon, fint bad, egen veranda med utsikt over bassenget. Stort fint basseng med badehåndkleservice, fin frokostbuffet og hyggelig personal.(Som forventet var det dårlig trykk på vannet i dusjen og varmtvann var ofte en mangelvare, men erfaringsmessig gjelder dette for store deler av denne regionen, så det gjorde egentlig ikke så mye).

Vi hadde på forhånd lest at Kata Beach også ble kalt “lille Sverige” og det stemte godt. Ofte følte vi oss hensatt til Kanariøyene med tilbud om svenske aviser og “kaffe og kanelbuller” i tillegg til at mange selgere startet en hver samtale med “tjänare". Den største ulempen med akkurat denne ordningen var at de fleste restaurantene bare serverte “turistmat", dvs pizza, spagetti, hamburgere og annet smakløst og kjedelig. All thaimat var utvannet til det ugjenkjennelige, og vi brukte flere dager på å finne restauranter som faktisk serverte grei thaimat når man ba om “spicy". Vi fant etterhvert to hederlige unntak (hvor vi faktisk fikk mat som nesten var for sterk), men vi foretrekker faktisk Johnnys panang-curry fremfor alle de vi testet ut på turen. Det er også viktig å påpeke at selv om vi ble servert svenske fraser og utvannede matopplevelser var alle veldig hyggelige, blide og omgjengelige på samme måte som vi har møtt tidligere over hele Thailand.

Hotellets eget spa var en glitrende opplevelse, og vi var innom flere ganger for både aromaterapimassasje, tradisjonell thaimassasje og “bodyscrub med honning” (hvem har sagt at Johnny er femi??)

Et annet lyspunkt var stranden som lå 7 minutter å gå fra hotellet. Det var selvsagt satt opp shuttelbuss slik at vi ikke skulle slite oss ut på veien og selvsagt hadde hotellet egne strandstoler og utlån av håndklær der også. Stranden var lang, bred, langgrunn og med lekker, hvit sand.

Alt i alt hadde vi to fine uker med deilig vær, bading, soling og avslapping. (Men, jeg tviler på at vi tar turen dit igjen, andre deler av Thailand frister mer, med litt færre svensker og litt mindre pizza).

Her er en rask oversikt over dagens surfing for å finne en god vei fra Kho Chang til grensen til Kambodsja:

wikipedia om nationalpark Soi Dao

trekkersider om samme nasjonalpark

golfbanen i nærheten

den offisielle nettsiden til Thailand turistbyrå

nasjonalparkoversikt

enda en turistinfoside (ikke offisiell??)